Dette leserinnlegget var først publisert i AvisaOslo
Av: Robert Norbeck, daglig leder i Feiring Asfalt
Da asfalteringen av hovedstadens gater nylig ble lagt ut på anbud hadde kommunen en gyllen sjanse til virkelig å gå foran som et godt eksempel. I stedet bommer de fullstendig med utslippskravene.
Innen 2030 har Oslo som ambisjon å kutte 95 prosent av sine klimagassutslipp. Det betyr at absolutt alle må dra i samme retning, også vi som leverer asfalt. Derfor ser det ved første øyekast positivt ut at miljø er vektet med 30 prosent i anbudet. Oslo kommune har en enorm innkjøpsmakt, som kan være med å dytte en hel bransje i riktig retning.
Da kommunen i fjor høst gikk inn for skjerpede miljøkrav til byggeplasser, uttalte byrådsleder Raymond Johansen til E24 at «det kommer til å bli steinharde krav fremover», og la til at «de entreprenørene som går foran, de skal tjene på det.» Jeg antar at kommunen og byrådslederen har samme innstilling til entreprenørene når Oslos gater skal rustes opp.
Oslo kommune vektlegger det som betyr minst
Men ser man nærmere på kriteriene i det nye asfalt-anbudet, setter jeg spørsmålstegn ved hvor mye Oslo kommune egentlig bryr seg om Co2-utslippene. 85 prosent av utslippene i asfaltbransjen kommer fra produksjon av råvarer og selve asfaltproduksjonen, mens kjøretøy og maskiner er skyld i en langt lavere andel (kilde Veidekke). Likevel vektlegger Oslo kommune i anbudet at tilbyderne dokumenterer en mest mulig grønn maskin- og kjøretøypark. Det ligger ingen intensiver i å produsere en mer miljøvennlig asfalt, med lavere avtrykk. Dermed fortsetter praksisen med at man stiller krav til det som synes, som kjøretøy med riktige bokstaver i registreringsnummeret, men ikke til det som faktisk utgjør en forskjell i klimaavtrykk. Hadde de i stedet stilt krav til selve produktet – asfalten som skal legges – ville det hatt langt større effekt på Co2-regnskapet. For eksempel, om så bare ti prosent er gjenbruksasfalt, vil man alene kutte Co2-utslippene tilsvarende det maskiner og kjøretøy slipper ut når asfalten legges (kilde Veidekke)
Det skal sies at kommunen i anbudet krever 15 til 40 prosent gjenbruk i asfalten. Det er et viktig steg i riktig retning, men slik jeg leser det vil ikke tilbydere som faktisk kan levere 40 prosent komme bedre ut enn dem som kan tilby 15 prosent. Om man derimot både hadde krevd 40 prosent gjenbruk i tillegg til lavtemperaturasfalt, som både betyr mindre helserisiko for de som legger asfalten og mindre energi til oppvarmingen, vil man kunne snakke om kutt som faktisk monner. Lavtemperaturasfalt er en produksjonsmetode der man senker temperaturen på ferdig produkt med 30 grader, noe som gir ca 20% mindre forbruk av fyringsmedium.
Det er mulig å dokumentere miljøpåvirkningen
For å produsere asfalt må man tørke og varme opp steinen, men man har ikke noe krav om at steinen ligger tørt under tak. Vår erfaring er at gassforbruket til oppvarming reduseres med cirka 30 prosent hvis steinen er tørr når vi starter produksjonen. Da tenker man miljø og helhet. I dagens produksjon kan man bruke diesel, gass, biogass eller pellets for å varme opp steinen, men heller ikke her finnes det noe krav i Oslo kommunes anbud.
I bransjen finnes det verktøy som gjør at man kan dokumentere den faktiske miljøpåvirkningen asfalten har. Miljødeklarasjonen som kommer fra bruk av dette verktøyet synliggjør miljøaspektet i hele produksjonsløpet, fra råvarer, produksjon og transport til selve leggingen av asfalt. Dokumentasjonen fra dette verktøyet brukes både av Statens vegvesen og flere fylker når de vekter Co2-utslipp i sine anbud. Slik dette anbudet er utformet må kunnskapen om at dette verktøyet være fraværende i kommunen.
Ambisjonene for bygg- og anleggsbransjen er for lave
Om ikke en bestiller som Oslo kommune stiller krav, så kan man heller ikke regne med å få et miljøregnskap å være stolt av. Og hvis man sier til entreprenørene at det bare er miljøtiltakene forbipasserende kan se med det blotte øye, slik som biler på el, så initierer man heller ikke til innovasjon der utslippskuttene faktisk monner. Kontrakten på asfaltering i hovedstaden dreier seg potensielt om en avtaletid på opp mot tre år. Da er det i mine øyne hårreisende av Oslo kommune å ikke stille krav av betydning. Jeg forstår heller ikke hvordan Oslo kommune skal greie å nå målet om 95 prosent kutt i utslipp innen 2030 om dette anbudet er representativt for ambisjonsnivået innenfor bygg- og anleggssektoren.
Jeg håper de som ender med å vinne anbudet, stiller langt høyere miljøkrav til seg selv, enn oppdragsgiver gjør i dette tilfellet. En samlet bransje, samt Statens vegvesen og fylkene, ønsker at bestiller skal stille miljøkrav av betydning. De eneste som ikke har skjønt dette er Oslo kommune. Skam dere!